Kreasjonister og klimaskeptikere, spørsmålet ingen stiller

Klimaskeptikere (folk som mener global oppvarming bare er tøys) og kreasjonister (folk som mener at Darwins teori om biologisk evolusjon bare er tøys og at vitenskapsmenn derfor må gå ut i fra at Gud har skapt universet) har vært aktive en god stund i USA, og nå har de, via kabel-tv og FrP, jaggu meg begynt å poppe opp her óg, og jeg er sikker på at akademikere i det ganske land forbereder seg til å drive dem tilbake. Men hva med filosofene?

I utgangspunket så er jeg, som miljøverntilhenger og fan av Karl Popper sin vitenskapsfilosofi, veldig negativ til disse to synspunktene. Jeg har vært tilskuer til og deltatt i noen debatter med klimaskeptikere, og jeg må si at argumentene deres holder ikke vann (døm selv) - og Poppers prinsipp om at en vitenskapelig teori må være falsifiserbar (altså at den må  kunne motbevises om den er feil) er ikke på langt nær forenelig med kreasjonismen som er en teori om at det finnes et kjempemektig intelligent vesen som har skapt alt (utenom seg selv).

Bak begge disse sidene har en folk som er utdannede i et eller annet (altså de har en eller annen grad), som skriver med masse fremmedord, og de klarer på et vis å få folk til å trekke den store majoriteten av vitenskapsfolk i tvil. De gir rett og slett inntrykket av at en ikke lenger kan stole blindt på noen som har en mastergrad eller høyere!

Som om en noen gang kunne det...

Vitenskapen spiller på noen måter en lignende rolle som religionen gjorde før. Den er autoriteten, det "folkelige første prinsipp" som kanskje før var "stol på presten" er i dag mye nærmere "stol på vitenskapsmannen". Vitenskapen er den ypperste autoriteten innen sannhet, sett på som verdinøytral, objektiv og sikker. Et bevis for det er kreasjonistenes kron-argument om at "Darwinismen er bare en teori!", som om vitenskapen noensinne skulle kunne komme frem til sikre, objetive, ubetvilelige fakta!

Vitenskapsintereserte folk sukker og oier seg og skriver side opp og side ned om hvor fryktelig det er at vanlige mennesker nå kan finne på å være kritiske til vitenskapen. Burde ikke filosofer se sitt snitt til å delta i et viktig spørsmål i samfunnsdebatten? Jeg mener, det forvirrede synet på vitenskap, usikkerheten som oppstår når den blir dratt i tvil og ikke minst akademikerene som kommer stormende til angrep ved enhver tvil på "the consensus of the scientific community"*. Er ikke dette tydelige filosofiske problem?

Problemet er tydeligvis ikke bare at det er vanskelig å få folk til å bli kritiske  - tingen er vel heller at folk ikke helt vet hvordan (eller kanskje de ikke gidder) de skal reagere på denne tvilen. Burde kanskje grundig kildekritikk være pensum på ungdomsskolen? Burde en kanskje lære ungene litt vitenskapsfilosofi i naturfagen eller i det filosofifaget som skolene burde ha? Tenker jeg poster dette nå og redigerer det senere...

*Jeg er ingen marxist, men for dere som bryr dere om autoriteter så fikk jeg i dag bekreftet at Theodor Adorno var inne på noe lignende i sitt syn på vitenskap.